Fulle hus. Vill applaus. Stormende jubel. Når siste tone fra Carl Orffs Carmina Burana har lagt seg i Kimen kulturhus, håper vi publikum sitter igjen med mer enn en sterk kunstopplevelse. Kanskje også med en erkjennelse: Et samfunns beredskap handler om mer enn det vi kan mobilisere i krise. Det handler også om hva vi har valgt å bygge og bevare i fredstid.

For første gang har Luftforsvarets musikkorps og Opera Trøndelag gått sammen om en scenisk produksjon i stort format. Valget falt på Carmina Burana – ikke bare fordi verket er monumentalt, men fordi det åpner et større spørsmål: Hvilken plass har kunst og kultur i samfunnets beredskap?

Det burde ikke være et radikalt spørsmål. Likevel behandles kulturpolitikk ofte som noe som kommer etter det nødvendige. Som pynt, snarere enn infrastruktur. Det er en feilvurdering.

For kultur er ikke bare det som skjer på en scene. Kultur er også det som bygger fellesskap, tillit og tilhørighet – det som gjør et samfunn robust innenfra. I en tid preget av uro, polarisering og påvirkningskamp bør vi kanskje minne oss selv om at beredskap ikke bare handler om å beskytte grenser, men om å verne det som holder samfunnet sammen.

Det er heller ikke bare en idé. Forskning viser sammenhenger mellom kulturdeltakelse, demokratisk deltakelse og samfunnsengasjement. Under Ukraine Recovery Conference i 2024 ble kultur løftet fram som en del av gjenoppbyggingen – ikke som luksus, men som sosial infrastruktur. Det er verdt å lytte til. For hva forsvarer vi egentlig, dersom ikke språk, minner, fellesskap, ytringsrom og kulturell egenart er en del av svaret?

I en tid hvor samfunnssikkerhet forstås stadig bredere, burde også kulturens plass i denne samtalen bli tydeligere. Ikke som et tillegg, men som en del av fundamentet. Det var også noe av tanken bak valget av Carmina Burana. Carl Orffs verk rommer skjebne og makt, sårbarhet og livskraft. Gjennom de drivende rytmene og den massive korlyden oppstår noe mer enn en framføring; et fysisk erfart fellesskap. Det er ikke tilfeldig. Kunst virker ofte nettopp der argumentene ikke strekker til.

Når mennesker samles om en kunstnerisk erfaring, oppstår også noe av det et samfunn trenger i krevende tider: gjenkjennelse, motstandskraft og vilje til å stå sammen. At dette prosjektet skulle vokse til å bli en av Trøndelags største musikkteaterproduksjoner i beredskapsåret 2026, visste vi ikke da arbeidet begynte. Det gjør også denne produksjonen til et uttrykk for noe mer enn ambisjon. Den er blitt et kollektivt arbeid.

Over 200 mennesker har bidratt – sangere, musikere, solister, teknikere, produksjonsstab og frivillige. Det fortjener ikke bare en takk, men en anerkjennelse. For også dette sier noe om kulturens kraft: Store kunstneriske løft er i seg selv øvelser i samarbeid, tillit og fellesskap. Kanskje er det nettopp derfor kultur så lett undervurderes. Fordi dens betydning ofte blir tydeligst når den mangler.

Men samfunn som investerer i kultur, investerer også i sin evne til å holde sammen. Det burde være en del av enhver seriøs beredskapstenkning.

For et land uten kultur er, i siste instans, intet å forsvare.